Følgende ble skrevet i 2003

Innledning

Det er nå 30 år siden Ekralia Vel ble etablert våren 1973. På årsmøtet våren 2002 ble det bestemt at de 30 år burde markeres blant annet med et lite hefte som gir et sammendrag av hva som har hendt og foregått i disse årene. Teksten på de følgende sider er i hovedtrekk basert på årsberetninger og referater fra årsmøtene i tillegg til enkelte andre dokumenter, notater i hyttebøker samt mer eller mindre god erindring fra de siste 30 år.

Teksten er skrevet av Hans Jacob Bakke med god assistanse fra Arne Moe og familien Ellingsen.

Hyttefeltet

Hyttefeltet er en del av eiendommen Østliene med gårdsnr. 12 og bruksnr. 1. Reguleringsplanen for feltet ble utarbeidet av firmaet Andersson & Skjånes A/S i Oslo.

Etter nødvendige forberedelser fra Mathiesen-Eidsvold Værk (MEV) med oppmåling, veibygging, hyttebygging og brønnboring ble ledige tomter og hytter annonsert i avisene høsten 1970 med besiktelse i terrenget 15. og 16. august. Enkelte hadde vært tidlig ute og sikret seg hytte eller tomt før annonsen kom i avisen. Totalt inneholder selve hyttefeltet 30 tomter. Senere er familien Johansen, som har Ekrastua i “søndre sving”, blitt medlem av Vel’et.

På syv av tomtene i “vestgrenda” var det oppført like hytter.

En felles vannledning med fire vannposter tilknyttet brønn og elektrisk pumpe var lagt langs veien i “østgrenda”.

Do-opplegget er basert på det såkalte “bæsj and carry” systemet der bøttene tømmes i seks septik-kummer gravet ned langs veien. Tankene tømmes av septikbil etter behov. Enkelte hytter har etter hvert innstallert biologiske toaletter som for eksempel Snurredass.

Samtlige tomter er bygslet der leieren har råderett over skog på egen tomt. Det er ikke tillatt å leie ut hyttene og tomtene skal ikke gjerdes inn, men et mindre gjerde rundt hytta for å holde beitedyr på avstand er akseptabelt.

Det å bli tildelt tomt var forøvrig ingen enkel sak. Via MEV måtte man søke konsesjon fra Det Kongelige Landbruksdepartement. Eget brev kom fra departementet med beskjed om at konsesjonssaken ikke ble behandlet før kr 11,00 ble innbetalt til postgirokonto nr 5404. Konsesjon ble omsider innvilget der det i brevet fra departementet står at kopi er sendt sorenskriveren, ordføreren, skogutvalget og fylkeslandbruksstyret. Det må være orden i systemet!

I området rundt hyttefeltet har det tidligere vært flere plasser hvor det i tidligere tider bodde folk. Det ser ut til at navnet Ekralia ble valgt etter grunneierens hytte Ekrastua som i dag eies av familien Johansen. Navnet stammer mest sannsynlig fra ordet “ekre” som er et dialektord for eng.

På tomt nr 2 hadde MEV oppført hytte da feltet ble utlyst i 1970. Etter å ha skiftet eier ble denne hytta revet i 1988 og ny og større hytte kom i stedet.

Pionertiden uten Vel 1970 - 1973

Virksomheten startet altså i 1970 da de første flyttet inn i nye hytter. For de fleste som hadde sikret seg tomt begynte en langvarig innsats med tegning av hytter, godkjennelser, graving og oppsetting av hytte. For de som satset som selvbyggere ble det nedlagt et utall av helger og ferier med egeninnsats over flere år før hyttene etter hvert kunne tas i bruk. Noen av tomtene ble ikke overtatt av nye eiere umiddelbart og på noen av disse satte MEV opp hytter som etterhvert ble solgt.

Etablering av Ekralia Vel

Det var grunneiers forutsetning at hytteeierne skulle etablere et Vel der alle skulle være pliktige medlemmer. Det fremgår av vedtektenes pkt 13. Vel’et skulle ta seg av felles oppgaver og også være kontaktpunkt mot grunneier.

Arne Moe og Jon Berg tok initiativet til det første fellesmøte for tomtefesterne som ble avholdt den 22. april 1973. På dette første “årsmøtet” deltok det representanter for 16 hytter. Siden ikke alle tomtefesterne var til stede, ble det bestemt å danne et arbeidsutvalg med en funksjonstid på ett år. Medlemmer i arbeidsutvalget ble Aase Sørensen, Inger Viig, Jon Berg og Arne Moe. Leserne bør merke seg navnet Aase Sørensen. Hun tok kassererjobben fra første stund og har fortsatt med det i 30 år!

Styre og stell

Referatet fra det første årsmøtet omhandler enkelte punkter som det viser seg vil gå igjen i de kommende 30 år. Det dreier seg for eksempel om tømming av septiktanker, vedlikehold av veien og vannverket. Det ble den gang henstilt om at hytteområdet skulle holdes mest mulig fritt for biler. Gjestebiler henvises til parkeringsplassen!

Årsmøtet i de første årene ble holdt utendørs i påsken. Fra 1979 ble årsmøtet flyttet til pinsen. Tiden for det årlige Vel-møtet ble diskutert i 1986, og det endte med at årsmøtet heretter skulle holdes på første lørdag i juni.

Oppmøtet på årsmøtene har variert noe, men stort sett har mellom tolv og nitten hytter vært representert.

Det har sjelden vært store og vanskelige saker på årsmøtet. Det som kanskje har skapt mest diskusjon har vært forholdet til kommunen i forbindelse med renovasjonsordningen og manglende disiplin i forbindelse med låsing av bommen inn til hyttefeltet.

I midten av 80-årene, altså før mobiltelefonens inntog, ble det ytret ønske om telefonkiosk i hyttefeltet. En slik kom aldri på plass.

Mulig installasjon av kontakt for motorvarmer på parkeringsplassen ble også luftet. Her ville vel de praktiske problemer med installasjonskostnader og fordeling av driftssutgifter antagelig langt overstige nytteeffekten.

Vel’et var medlem av Norges Hytteforbund fra 1982. Vi meldte oss ut i 1987. Da hadde kontingenten øket til kr 750,-.

I 1986 var det enighet om at Ekralia Vel trengte egne vedtekter. Et høringsutkast ble laget, og dette ble vedtatt med små endringer på årsmøtet i 1987.

Det har vært enkelte tendenser til råkjøring i hytteområdet. Fartsgrenser ble diskutert, men det endte med et skilt med henstilling om å kjøre forsiktig. En fartsgrense på 20 km/time ble også luftet, men er ikke lett å kontrollere.

En lang rekke av Vel’ets medlemmer har vært med i styre og stell i løpet av disse 30 årene. Det er imidlertid enkelte gjengangere som har holdt det gående i lange perioder som for eksempel Leif Oskar Hansen, som var formann i ti år sammenhengende. Han ble valgt til formann på påskemøtet i 1975. I referatet står det at

Han har vist stor interesse for Vellet, og virker effektiv til formålet.

Dette var en presis observasjon fra sekretærens side. Hansen ble sittende som formann i 10 år på rad! Michael Gleditsch bør også nevnes i denne forbindelse. Han var formann i åtte år fordelt på to perioder. Ingeborg K Gleditsch har vært sekretær i til sammen 10 år.

En oversikt over formenn, kasserer, sekretærer og styremedlemmer finnes på siste tekstside i dette heftet.

I regi av styret har det enkelte ganger vært arrangert felles sammenkomster for hytteeierne. 10-års jubileet ble feiret den 26. juni 1982 med grillfest på den gamle parkeringsplassen. Kokk Sørensen gjorde en stor innsats med grilling av lam.

Omtrent 40 personer deltok og det var musikk og dans til midnatt. Det ble arrangert sammenkomster rundt St.Hans i flere år på rad, men i litt mindre målestokk enn 10-års festen.

Det har i mange år vært en dugnadslørdag på høstparten med noe varierende oppslutning. Oppgavene har stort sett dreid seg om vedlikehold av veien, kutting av greiner og busker langs veien i tillegg til oppgraving av noen vannposter som ikke har vært helt samarbeidsvillige.

Hurdal kommune

Det er spesielt to vedtak i Hurdal kommune som har hatt betydning for hyttefeltet. Det gjelder renovasjonsordningen og at badeplassen i Rødtjern forsvant på grunn av kommunalt vannverk.

I punkt 9 i vedtektene for hyttefeltet står det at Søppel og avfall skal graves forsvarlig ned på egen tomt eller fjernes ved senere etablert kommunal renovasjon.

I 1983 kom det brev fra kommunen om at tvungen renovasjon for fritidseiendommer innføres fra 1. juni samme år med søppelcontainer plassert i krysset ved avkjøringen fra Steinsjøveien. Dette ble av hytteeierne ansett for å være unødvendig, tungvint og dyrt. Et forsøk på å be om dispensasjon for Ekralia førte ikke frem. Siden man ikke fikk en akseptabel ordning bestemte styret at avgiften i 1985 skulle innbetales til sperret konto inntil kommunen hadde vist en mer fleksibel holdning. Dette førte ikke frem og beholderne ble stående i krysset Steinsjøveien / Rødtjernveien. Forøvrig har tømmingen av containeren ikke vært helt god. Ordningen har senere vært en gjenganger på flere årsmøter. Ved større høytider har den hatt lett for å bli overfylt med den følge at folk har satt fra seg mer eller mindre godt innpakket søppel ved siden av containeren. Senere, i forbindelse med innføring av kildesortering i 1998, har den store containeren blitt skiftet ut med flere mindre beholdere, men kapasiteten er fortsatt for liten, spesielt i påsken.

I de første årene hadde vi en glimrende badeplass i Rødtjern like ved bilveien der Rødtjernsbekken renner ut. Allerede i 1977 ble det forespeilet at Rødtjern skulle bli vannkilde for Hurdal. Heldigvis for hytteeierne tok det fortsatt noen år før vannverket ble bygget.

Det var anbudsåpning for det nye kommunale vannverket i 1983 og byggingen startet samme år. Dette anlegget ble ferdig i 1984, og det ble dermed satt en stopper for den populære badeplassen ved Rødtjern. Høltjern ble også inkludert i badeforbudet.

Det var lagt strøm til hyttefeltet helt fra starten. Anlegget var imidlertid temmelig svakelig og ble plaget av stadige strømbrudd. Dette er rettet på etter hvert og i dag er strømforsyningen meget pålitelig. Forøvrig er det noen år siden at Hurdal kommune var ansvarlig for dette anlegget.

Mathiesen-Eidsvold Værk (MEV)

Forholdet til grunneieren har vært rimelig bra i disse tretti årene. Driftsleder Indredavik var i mange år en utmerket kontakt hos MEV.

Det har dog i tidens løp blitt luftet adskillig misnøye med tilstanden på Rødtjernsveien/Tisjøveien fra Steinsjøveien og til hyttefeltet. MEV har mottatt en del klager på vegne av Vel’et spesielt etter tømmerkjøring langs veien. Grunneieren har nok ikke alltid satt denne veien på toppen av prioriteringslisten. En av hytteeierne skrev allerede i 1974 et temmelig iltert brev til MEV etter at vedkommende to-tre ganger på rad måtte gi opp å komme frem til hytta på grunn av dårlig brøyting langs Tisjøveien. Han spurte blant annet om mulig refusjon av veiavgiften, grunneierens ansvar hvis noen snødde inne på grunn av mangelfull brøyting, etc. MEV svarte at de riktignok var klar over enkelte problemer i perioder med stort snøfall, men de mente å ha oppfylt de krav som man med rimelighet kan sette til en vinterbrøytet skogsbilvei selv om man ikke kunne garantere farbar vei til enhver tid. Hvis vedkommende brevskriver ikke var fornøyd ble han anmodet om å ta saken opp med Vel-foreningen som i sin tur kunne sette brøytingen bort til en annen oppdragsgiver. Da kunne MEV være villig til å innrømme en forholdsvis reduksjon av veiavgiften.

I mars 1976 hugget MEV mye skog i området. Det var tømmerhugst mellom østgrenda og vestgrenda og på åsen øst for hyttefeltet. Det var ikke lett å kjenne seg igjen etter at skogen syd for hyttefeltet rundt Ekrastua forsvant i 1983.

Det ble ikke satt opp hytter på samtlige tomter de første årene. På de fleste tomtene som fortsatt var ledige satte grunneieren etter hvert opp hytter som vesentlig kom fra den hytteutstillingen som MEV hadde like ved sagbruket på Eidsvoll.

Oppsettingen gikk nok noe i raskeste laget da flere av hytteeierne senere har hatt problemer med fundamenteringen. Pilarene sto ikke støtt og enkelte av hyttene viste tendenser til å bevege seg mot bekken.

Veien og bommen

Opprinnelig ble det laget parkeringsplass der hyttebommen står i dag. Grunneieren hadde imidlertid problemer med vinterbrøytingen, og kneika opp til Tisjøveien skapte nok enkelte problemer også for hytteeierne vinterstid. Etter forslag fra MEV i 1977 ble parkeringsplassen flyttet opp til Tisjøveien mellom avkjøringen til hyttefeltet og bommen sydover. Årsmøtet i 1977 mente at det burde merkes fast plass til hver hytte pluss 20 gjesteplasser. En slik oppmerking ble det aldri noe av.

De første årene var det ikke vinterbrøyting innen hytteområdet. Mat og drikke pluss annet nødvendig utstyr ble båret eller trukket på kjelke. Dette kunne være en temmelig tung jobb. I 1980 ble det luftet om det ikke ville være mulig å holde veien i hyttefeltet oppe også om vinteren. I 1982 ble det diskutert en forespørsel fra Hurdal friluftsnemnd om å legge en skiløype fra vannpumpen og til Totenåsløypa ved Rødtjern. Til gjengjeld skulle hele hytterunden kjøres opp med to spor vinterstid. På tross av noe skepsis på grunn av frykt for øket trafikk i hyttefeltet ble forslaget vedtatt på årsmøtet, men aldri gjennomført. Som kjent ble løypa til Rødtjern noe senere lagt over åsen øst for hyttefeltet.

Ønsket om å kunne kjøre bil til hyttene hele året ble nok sterkere og sterkere etterhvert som gjennomsnittsalderen øket blant hytteeierne. I 1985 ble det således bestemt at “Runden” heretter skulle brøytes hele vinteren.

En gjenganger på de fleste årsmøter har vært veibommen. Bommen ved innkjøringen til hyttefeltet ble satt opp i 1982 etter at MEV hadde bestemt seg for å fjerne bommen i krysset Steinsjøveien/Rødtjernsveien. I denne forbindelse ble det sendt en delegasjon til MEV for å forhandle om mulige løsninger for hyttefeltet. Man så for seg større trafikk, vanskeligere parkeringsforhold, større mulighet for innbrudd, osv. Selv så sent som i 1987 ble det på årsmøtet henstilt om at begge bommene skulle låses. Året etter var imidlertid låsen for Steinsjø/Rødtjern-bommen fjernet.

På tross av gjentagne henstillinger fra årsmøtene om låsing har dette ikke vært tatt så nøye av en stadig større del av hytteeierne. En grunn kan være at bommen, som i sin tid ble satt opp av MEV, ikke er spesielt lett å håndtere. Det ble hevdet at den er for tung og lommen for låsen er for liten. Et forslag om å bytte ut bommen med en ny og bedre type ble vedtatt på årsmøtet i 2002. Ny bom antas å være på plass sommeren 2003.

I den nordlige enden av hyttefeltet der veien krysser bekken var det lenge en uoversiktlig stor dump i bilveien. I 1986 ble det vedtatt at dumpen skulle forbedres ved å fylle på noen lass med grus og stein. Arbeidet ble utført av Steinar Harstad og dette bidro til god oversikt i “nordre sving”.

Bilveien i hyttefeltet er dessverre ikke av ypperste kvalitet, og den vil kreve jevnlig vedlikehold i alle år fremover. Spesielt i teleløsningen om våren blir det noen ekstra kuler og dumper som jevner seg ut etter en tid hver vår.

Nabolaget

I de første årene var det kuer på nabogården nord-vest for hyttefeltet. Enkelte hytteeiere hadde sin faste tur dit langs “melkeveien” til Harstad for å kjøpe melk. Melkeveien gikk i “ingenmannsland” mellom hyttene 16 og 17.

Familien Harstad holdt god kontakt med mange av hytteeierne i mange år. Det er forøvrig sønnen Steinar Harstad som i “alle” år har stått for utmerket vinterbrøyting samt noe vedlikehold av veien i hyttefeltet.

Fra gammelt av har det vært en sti/kjerrevei fra Harstads eiendom over tomtene 7, 10 og 12 med forbindelse til Innleggen som er et jordstykke noen hundre meter sydøst for Ekralia. Dette jordstykket ble inntil 1950 forpaktet av Harstad. Denne adkomsten over de tre tomtene ble også benyttet av enkelte etter at hyttefeltet ble anlagt. Grunneieren fastslår i 1974 meget bestemt at ingen som helst har noen rett til å benytte denne kjerreveien i dag.

I de første årene kjørte landpostbudet opp til Harstad med posten. Dette ble det slutt på etter hvert og en ny postkasse ble plasert ved Steinsjøveien ved oppkjøringen til Harstad. Dagens flotte postkasse ble montert i 1999.

Vannverket

Vannverket i østgrenda har vært en kilde til mindre og større problemer i alle år. Alt i 1976 hadde motoren brent to ganger. Motoren ble skiftet og utstyrt med motorvern.

Vannet fra vannverket har ikke alltid hatt god kvalitet. I 1996 / 97 rapporteres det om mye grums i vannet som til tider har en matt gul farve. Dette ble ikke stort bedre i de følgende år. Problemet skrev seg antagelig fra at bunnen av trykktanken over mange år ble fylt opp med slam som etter hvert ble sendt ut i rørsystemet. Et forsøk på å spyle hovedledningen ble ikke vellykket fordi det sitter en tilbakeslagsventil på hver vannpost og i ledningen ut fra trykktanken.

Vannkvaliteten har bedret seg betraktelig etter at trykktanken nå jevnlig blir rengjort for slam.

Pumpen sa takk for seg våren 2002 etter vel 30 års mer eller mindre trofast tjeneste. Dette var en ejektorpumpe som sendte drivvann ned til en ejektor plassert nede i borehullet omtrent 20 meter under bakken. Den nye pumpen er av en annen type der motor og pumpe sitter som en enhet plassert nede i borehullet omtrent der ejektoren var tidligere. Pumpe med motor er en lang tynn sak som får plass i borehullet som har en diameter på bare 100 mm.

I årenes løp har minst to vannposter blitt gravet opp for mindre reparasjoner. I enkelte vintre har man også vært plaget med at vannledningen har frosset.

På årsmøtet i 2000 ble det reist spørsmål om en hytteeier som hadde boret etter vann på egen hånd fortsatt skulle være med å betale vannavgift til fellesvannverket. Ideen om at vannverkets utgifter, i likhet med do-kummene, burde fordeles på alle Vel’ets medlemmer kom opp på årsmøtet i 2001. Etter tildels kraftige protester på et slikt forslag ble det i 2002 bestemt at vannverket fortsatt skal ha sitt eget regnskap og at utgiftene deles på de som har vært tilknyttet og benyttet vannverket de siste årene.

Turer, ski og slalom

I 1970 / 80-årene ble det kjørt opp flere løyper vinterstid enn i våre dager. Fra Vesle Byua gikk det løype til Vidvangsmyrene og Knarten og videre til Bjørkesetra. Det gikk også løype fra Morttjern over Bjørkesetra til Høgdeputten. Totenåsløypa fra Rødtjern til Torsetra ble kjørt opp til langt ut i 1990-årene. I de senere årene blir løypa fra skisenteret til Minnesåsen langs Tisjøveien holdt i god stand. På sydsiden av Minnesåsen er det nå fine løyper videre sydover via Vingedalshytta og helt til Langton midt på Hurdalsjøen.

Skisenteret og slalåmbakken har vært en magnet på den yngre garde i alle år. Anlegget er stadig utvidet og forbedret. Lysanlegg kom i 1981 og snøkanoner et par år senere.

På sommerstid er det et utall av stier og veier som kan benyttes. En passende kveldstur kunne gå til Hanskollen. Tidligere var det et utsiktstårn her med en høyde på fjorten meter. Dette tårnet ble revet i 1987. Stien til Hanskollen er nå omtrent gjengrodd. Det er gode bærtrakter på åsene rundt hytteområdet, spesielt er det lett å finne blåbær og tyttebær. Noe bringebær finnes og også en del multer enkelte år.